Alvor og skjemt

Skrevet av Steinar Sørensen . i kategorien Kulturhistorie

M B EiksethKjøpmann Mathias Bonsak Eikseth på Liland kunne mer enn å svinge blyanten over regningsblokka, og var flittig bidragsyter med både alvor og skjemt på vers. Med familiens tillatelse presenteres et utvalg av Eikseths dikt. Klikk på menylinje til høyre for det enkelte dikt, eller på "alle sider".


Regning
til fru Bjørgunn Johnsen, Liland
Fra M. B. Eikseth, Liland

An:
Det var just her forleden natt
at lille «Lurvi», Johnsens katt,
mens folk på Liland lå og sov
gikk listende og lurt på rov.
På brygga stod en kasse sild,
og du kan tro det om du vil
men tenk, så vidt jeg kunne se,
den hadde spist for kroner tre.

Pr:
Men her en dag, din hvite pus
på marken tok en diger mus.
Som var på tur ned til vår gård
hvor kjellerdøren åpen står.
Jeg liker ikke at mitt hus
er oppholdssted for sultne mus.
Så «Lurvi» er belønnet med
en premie på kroner tre.

Balanse:
Nu balanserer alting smukt
og kjellerdøren den er lukt
og hullet har jeg tettet til
hvori gjennom «Lurvi» hentet sild.
Men husk: en katt er veldig slu,
og om du ansvarsfri er nu
så kan en dag vel atter gry
da du en regning får på ny. 


Hr. Th. Kuvaas, Narvik

Ifølge referat, hvis jeg skal tro det,
så har du nylig skadd deg litt i hodet.
Der mangler sikkert noe på fornuften
når du kan blande sammen sykehus og fly i luften.
Det er jo synd at en kan bli så skral
for en som forut hørtes heldt normal.
Og verst av alt, det er jo nokså luset
at landsfolket har blokkert din plass på sykehuset.

Og tenk at bygdefolk, ja slike «Boner»
kan være frekk og kreve firti millioner,
ja det kan kanskje bli adskillig mere,
for solk som ikke trenger fly, men kan spasere.
Men Narviks kårne fikk en grense satt
og uforglemmelig og klar beslutning tatt.
Som bibelsk visdom tatt fra Jesu Sirach,
med laubærkrans og hyllest og med Virak.

God pinse, (og god bedring)
Med bedrøvet hilsen M.B.E.

(Red. anm.: Et innlegg i debatten om ny flyplass for området. Byfolket ville ikke ha den her i ødemarka...)


Regning til xx

(Vi har utelatt adressat for regningen. Nergård som omtales var slakter på Lakså).

Du fikk betrodd hos meg i fjor,
en skjorte på ditt æresord,
at når en kalv du selge fikk,
jeg penge fikk på øyeblikk.

Akk, jeg nu lenge ventet har
og det meg rett i hjertet skar,
da du en kalv til Nergård drog
at jeg ei engang fikk en bog.

Men om du skryter nu og da,
du enda har en kalv å ta,
hva hjelper det, du hadde to,
når en er solgt og en blir ko.

(Skrevet ca. 1954) 

 


Brev til herredskasserer Fr. Vold

(Fra 1954, utdrag av korrespondansen etter at Eikseth utstyrte en innbygger for Lofottur)

Jeg har fra deg mottatt et brev,
og merket meg hva der du skrev,
om det jeg leverte til Ole Povel
og leverte ut av mel og svovel.
Han tenkte seg på Lofottur,
men knekten var nok mere lur,
enn dra det med til Kabelvåg,
han åt det opp på Povelhåg.

Men dette blir en annen sak,
om du på knekten kan få tak,
og disse kroner av han pelse,
men du min venn, har skadd din helse.
Den varme sommer som vi har
har sikkert gjort deg noe rar,
når du har retursendt mitt krav,
med den begrunnelse du gav.

På Loforutstyr, gryn og mel
min regning går til Daniel.
Han sikkert vil gi denne ordre:
«Betal det mannen har å fordre».
Det finnes ikke trekk heri,
men er kommunegaranti,
som ikke står for millioner,
men nok er god for femti kroner.

 


Ordre til apoteket

Jeg må ha hjelp jeg er i nød, -
det gjelder ikke mat og brød,
det gjelder influensa.

Nå har jeg hostet uka ut
og gjennombløtt hver neseklut,
så lagret det er rensa.

Og dersom noen nevne vil
at ondt i halsen hører til,
så kan jeg det bekrefte.

Jeg trodde den var på retur
men tenk, den var nok mere lur
og lot seg ikke hefte.

Den slo seg ned i halsen min
(som alltid har vært sart og fin,)
og tåler ikke gjester.

Nå har den hersket der et døgn-.
At det går varsomt det er løgn,
det kjennes riltig ille.

Og derfor, kjære apotek
Hjelp meg å gjøre den et spek.
Send meg en sterk pastille. 


 En liten sannferdig vise, tilegnet klokker A. K. Strand

Det hendte seg forleden at en mann til Narvik drog
med «Skjomtind» ifra Liland her en morra.
Han stilte seg ved rekka, og så at sjøen jog,
som foss langs sidene der foran.
Han var en av disse lærde, som undersøker alt,
Han kikket ned i sjøen, slik ble det meg fortalt,
og støttet seg til rekka kun med låran.

Og slike lærde menn de går med briller på,
for lærdom krav til sterke øyne stiller.
Men det kan ikke nektes, der finnes noen få,
som synes de tar seg bedre ut med briller.
Men denne stakkars mannen, som skulle inn til byn,
han hadde ikke lenger som ungdoms skarpe syn,
men ellers var han sprek og uten griller.

Mens mannen sto ved rekka, og tok sin ro i akt,
så fikk han se no rart der dypt på bunnen.
Han bøyet seg så langt ned mot sjøen, er det sagt,
så det var ikke noe rart i grunnen,
at brillen av nesen og begge ører slapp.
Han hugg til den med hånden, men tenk at taket glapp
og vips, så var de i havet forsvunnen.

Der sto den arme mannen, og alle kan forstå
hvor harm og lei han ble for dette hendte.
Bedrøvet så han båten fra uheldsstedet gå,
og gikk inn og satte seg blant kjendte.
Hans tanker stadig kretset om brillene som sank,
mens stemmer i hans indre sa: «Du sku ha bank»,
som brillene til fiskebygda sendte.
Så gikk det noen uker, og en mann drog ut med snik,
og ville fiske uer til mat i slåtta.
Men hvor han enn forsøkte, så ble han ikke rik,
Det gikk så galt, han slettes ikke «råtta».
Men da han hadde dradd opp og skulle til å ro,
så syntes han tydelig at det var en som lo,
han reiste seg og over båten skotta.

Det høres rent utrolig, men tenk at mannen så,
en kjempeuer, så stor som en av dokker.
Og hør – det største under – de hadde briller på,
og ingen mistro mannens utsagn rokker.
At det var svart på havet, det skjønte mannen fluks,
med briller på så fisken alt lureri og juks,
og den han så var fiskebygdas klokker.


Fru Bjørgunn Johnsen fyller år

Det satt en fugl på bjerketreet ute
og sang så skjønt at jeg holdt på å tute.
Og hva den sang, jo, om en herlig vår,
om tid som kommer, og om tid som går.
Og i refrenget som den trillet frem,
en sang om nabus fru som fylte tretti fem.

Vi enser ikke alltid på hva fugler synger
når de på grene sitter slik og gjynger.
Men jeg ble helt forbauset, sang den femogtretti, -
om henne som er ungdomsfrisk og full av sprett i.
og når jeg regner tre ganger trettifem
så blir det, helt utrolig hundredeogfem.

At eldre folk kan fylle femti, seksti, sytti.
Det er jo helt naturlig, og kan være nyttig.
Men når fru Bjørgunn nå går inn i femogtretti
så vel fuglen nokså mye rett i
at det er en av de nymoderne korte år
i takt med skjørtelengden på lår. 


Svar til lærer Strand på hans nødskrik om kokmat

Når kokmat der manglet fra helg til Sabbat
hva gjorde de gamle profeter?
Jo, de spiste gresshopper, honning, salat,
og dette var uten poteter.
Men lærere nu når de mangler litt mat
de bruker en røst som er ussel og svak,
og sår, som på brekende gjeter.

Nei lærerne før om de mat ikke fikk,
så var de dog stille og rolig.
De lærte sitt folk etter orden og skikk,
og hadde en hule til bolig.
I skisko og uniform var de ei kledt,
og spiste seg mangen gang slett ikke mett,
skjønt nutildags er det utrolig.

Tenk bare Sokrates i storskolepost
i Hellas i eldgamle dage.
Nu er han omskrevet og æret og rost,
men den gang var grunn til å klage.
Hans kone var skarp som en ladet patron
og staten, den sparte hans alderspensjon,
ved simpelt å ta han av dage.

Er skolene nu ikke fiffet og malt,
så kaller man den for en rønne.
Men om Diogenes er det blitt meg fortalt,
at værelset hans var en tønne.
Der levde han livet så gla og tilfreds,
og tønnen han flyttet fra kretsn og til krets
mens barna satt rundt i det grønne.

Og barna, de lærte, du storeste min,
langt mer enn jeg kan deg forklare.
Som innfødte snakket de gresk og latin,
og det var i småskolen bare.
I skriftlige fag var de ikke så bra,
Og landsmålet var ikke oppfunnet da,
for her bruktes oldnorsken rare.

Når du kjære lærer får tenke deg om,
så blir du nok mild i din tone.
Du lyttet har tønna med nymalte rom
og tenk på Sokrates kone.
Hun hette Zantippe, og var nok litt slem,
for da hr. Sokrates med lønningen kom hjem,
tok hun hver eneste krone.

Og guder og mennesker kjempet den gang
mot giftige glupende drager.
Slik lyder beretning i prosa og sang,
fra mine bevegede dager.
Men drager der finnes nok enda min sønn,
den spiser ei folk mer, men tar all din lønn,
i skatter, om den så behager.

Fra tiden 1940 – 45.


Prolog til 17. mai 1971

Der går en susen mellom fjell, -
en hvisken langs med lier.
Den høres kanske helst ved kveld
når arbeidslarmen tier.
Hvis du da stille sitter ned
så kan du kanske være med
og høre hvad den sier.

Den hvisker hver en vår på ny
en sang fra sagas dage.
Den skifter om fra våpengny,
der krigerhære drage,
til dagens sysler, ro og fred,
til alt det virke som er med
for ufred å forjage.

Du hører om en fager vår
som vi bør alltid minnes.
Den aldrig av vårt minne går
så lenge nordmenn finnes.
Da lover hegnet landet inn, -
og det vil alltid i vårt sinn
med Eidsvoll sammen bindes.

Men der kom krig og ufreds tid
og tunge mørke dager.
Med vold og brann og bitter strid
og sorg og nød og klager.
Da lov og rett ble trampet ned
og fredens blomst fandt intet sted
å vokse og bli fager.

Så hører du om krigens år
da alt av vekst lå øde.
Og ufredstider ofte får
kun hat og hevn til føde.
For krigen er en herre streng
som høster på en blodig eng
med sorg og død som grøde.

I krig må noen alltid dø,
Det må vel aldrig glemmes.
Og noen fikk sin grav i sjø,
i jorden andre gjemmes.
Men overalt hvorenn de er,
og om de ikke kjennes her
så husk: Av Gud de kjennes.


Prolog til vannverkets fest på Høgda 28.november 1965.

(Bredesen som omtales var herredsagronom i Evenes, og involvert i utbyggingen.)

Det var en gang, begynnelsen til alle våre kjente eventyr,
og alles innhold var om feer, nisser, troll og mange dyr.
Om prinser og prinsesser, og om konger og slotter,
om hus av sjokolade, marsipan og kjeks og gotter.
Det var et barndoms drømmesyn som slett ikke var sann,
mer sant er dette eventyr, som bare gjelder vann.

Det var en gang, for ikke altfor mange svundne år
at folk som vanlig ville koke seg en kaffetår
da var det først å finne seg et børtre og to bøtter
og kanskje dra en fjerdingsmil på raske rappe føtter.
Og så med bøtter full av vann, dra hjem i trav og sprang.
Det var det første «springvann» vi kjente til hin gang.

Det var en gang at noen få fikk innlagt vann i rør,
men da man sksulle ta et bad var brønnen altid tom og tør.
Så ble det en liten dush ved jul og pinsetider
til sjøen ble så lite kald at man fikk bade der omsider.
Og noe slikt som vask og varmvannstank og vannklosett
det hadde neppe noen her i bygda engang sett.

Det var en gang at den som hadde gård og fjør med hest og naut,
han måtte ofte høre at hans buskap satte i med tørste såre raut.
Så måtte mannen sale hest, og langveis etter vannet kjøre
om vinteren med slede og med vogn på vår og sommerføre.
En mann kan da bli sliten, arg og sint, men ikke yr
ved slik å måtte kjøre vann til både husets folk og fjøsets dyr.

Det var en gang at plan om vann ble satt i riktig sving.
Og blir folk bare enig nok, så skjer det store ting.
De fant det for gammeldags å bære vann i spann og bøtter,
ja også det å kjøre vann til både folk og fe og krøtter.
Der måtte legges store rør, så vann ble rikelig og nok,
og dette store tunge løft måtte skje i flokk.

Det var en gang, de første vannrør ble lagt i jorda ned
og Lakselvfossen ble utpekt som rett sikre inntakssted.
Og uten at han hører på det tøv som noen snakker,
så graver Lundli grøften fram igjennom skog og kratt og bakker
og langs den vei som Bredesen har stukket ut og opp
fra Brattlifoss til Liland over Bjelgamhøgdas topp.

Og den som legger rør for vann er nermest admiral,
om hjemme og i omgangskrets – han heter bare Kal,
men heer hos oss – i Brattfosslaget – og hos alle tørste
der har han fått et hedersnavn, han heter Karl den største.
Før rørene som vannet gåt igejjnom som en bekk
de er jo ganske tette, slettes ikke lekk.

Og Bredesen han gikk der titt og ofte, som en vannverksgeneral.
Og grøften bli litt bredesen og slettes ikke smal.
For selv om der på planen stod: Terrenget er vel egnet,
så kom der vann i overflod aldeles uberegnet.
Nu har han sluttet her hos oss med jord og vann og strå
og steller nu med vesener, ja, tenk med vinger på.

Det var en gang i Bibelsk tid en såre kjent og aktet mann.
De fleste av oss husker vel han hadde massevis av vann.
For rimets skyld blir liten hest å hete Petit Noa,
og Gabrielsen har blitt for oss den annen Noa.
Og syntes noen saken gikk litt saktelig og sen
så kom som hin han fra det med heder uten men.

Så har vi da fått vannet inn i kjeller, loft og hus.
Og det kom ikke listende, men kom med larn og sus og brus.
Og når jeg nu skal tappe vann i vasken i mitt kammer
så høres stygge iltre kvin som mange katters jammer
og av og til, ja det kan hende ofte nokså titt
er vannet blitt så blekt og rart, ja helt ut melkekvitt.

Det var en gang at Brattfossens huldre og mange stygge troll
fikk boltre seg alene der med hujing, kvin og skrik og skråll.
Og langt der opp i skaret står sikkert enda mange nisser,
og nu som føri tusen år de lager destilleret vann, for de står der og tisser.
Og huldrene får skylden for de mange stygge lyd og kvin og lått,
og nissene får takken for at vannet er så bløtt og fint og godt.

Det var en gang slik kan en slekt som engang kommer si,
da Brattfossvannet rant så lystig helt og holdent hus forbi.
Men så kom folk som mestret det, og lot det riktig tøyle,
og om de ingen bauta får, nei ingen minste søyle.
Så vet vi at den saken tok de opp og førte heldig fram
så vi har vann i overflod, og derfor her vi takker dem.

Kjøpmann Mathias Bonsak Eikseth på Liland kunne mer enn å svinge blyanten over regningsblokka, og var flittig bidragsyter med både alvor og skjemt på vers. Med familiens tillatelse vil vi presentere et utvalg av Eikseths dikt framover.