sprsml

Logg inn

Logg inn til din konto

Brukernavn *
Passord *
Husk meg

Alvor og skjemt

Skrevet av Steinar Sørensen . i kategorien Kulturhistorie

Prolog til vannverkets fest på Høgda 28.november 1965.

(Bredesen som omtales var herredsagronom i Evenes, og involvert i utbyggingen.)

Det var en gang, begynnelsen til alle våre kjente eventyr,
og alles innhold var om feer, nisser, troll og mange dyr.
Om prinser og prinsesser, og om konger og slotter,
om hus av sjokolade, marsipan og kjeks og gotter.
Det var et barndoms drømmesyn som slett ikke var sann,
mer sant er dette eventyr, som bare gjelder vann.

Det var en gang, for ikke altfor mange svundne år
at folk som vanlig ville koke seg en kaffetår
da var det først å finne seg et børtre og to bøtter
og kanskje dra en fjerdingsmil på raske rappe føtter.
Og så med bøtter full av vann, dra hjem i trav og sprang.
Det var det første «springvann» vi kjente til hin gang.

Det var en gang at noen få fikk innlagt vann i rør,
men da man sksulle ta et bad var brønnen altid tom og tør.
Så ble det en liten dush ved jul og pinsetider
til sjøen ble så lite kald at man fikk bade der omsider.
Og noe slikt som vask og varmvannstank og vannklosett
det hadde neppe noen her i bygda engang sett.

Det var en gang at den som hadde gård og fjør med hest og naut,
han måtte ofte høre at hans buskap satte i med tørste såre raut.
Så måtte mannen sale hest, og langveis etter vannet kjøre
om vinteren med slede og med vogn på vår og sommerføre.
En mann kan da bli sliten, arg og sint, men ikke yr
ved slik å måtte kjøre vann til både husets folk og fjøsets dyr.

Det var en gang at plan om vann ble satt i riktig sving.
Og blir folk bare enig nok, så skjer det store ting.
De fant det for gammeldags å bære vann i spann og bøtter,
ja også det å kjøre vann til både folk og fe og krøtter.
Der måtte legges store rør, så vann ble rikelig og nok,
og dette store tunge løft måtte skje i flokk.

Det var en gang, de første vannrør ble lagt i jorda ned
og Lakselvfossen ble utpekt som rett sikre inntakssted.
Og uten at han hører på det tøv som noen snakker,
så graver Lundli grøften fram igjennom skog og kratt og bakker
og langs den vei som Bredesen har stukket ut og opp
fra Brattlifoss til Liland over Bjelgamhøgdas topp.

Og den som legger rør for vann er nermest admiral,
om hjemme og i omgangskrets – han heter bare Kal,
men heer hos oss – i Brattfosslaget – og hos alle tørste
der har han fått et hedersnavn, han heter Karl den største.
Før rørene som vannet gåt igejjnom som en bekk
de er jo ganske tette, slettes ikke lekk.

Og Bredesen han gikk der titt og ofte, som en vannverksgeneral.
Og grøften bli litt bredesen og slettes ikke smal.
For selv om der på planen stod: Terrenget er vel egnet,
så kom der vann i overflod aldeles uberegnet.
Nu har han sluttet her hos oss med jord og vann og strå
og steller nu med vesener, ja, tenk med vinger på.

Det var en gang i Bibelsk tid en såre kjent og aktet mann.
De fleste av oss husker vel han hadde massevis av vann.
For rimets skyld blir liten hest å hete Petit Noa,
og Gabrielsen har blitt for oss den annen Noa.
Og syntes noen saken gikk litt saktelig og sen
så kom som hin han fra det med heder uten men.

Så har vi da fått vannet inn i kjeller, loft og hus.
Og det kom ikke listende, men kom med larn og sus og brus.
Og når jeg nu skal tappe vann i vasken i mitt kammer
så høres stygge iltre kvin som mange katters jammer
og av og til, ja det kan hende ofte nokså titt
er vannet blitt så blekt og rart, ja helt ut melkekvitt.

Det var en gang at Brattfossens huldre og mange stygge troll
fikk boltre seg alene der med hujing, kvin og skrik og skråll.
Og langt der opp i skaret står sikkert enda mange nisser,
og nu som føri tusen år de lager destilleret vann, for de står der og tisser.
Og huldrene får skylden for de mange stygge lyd og kvin og lått,
og nissene får takken for at vannet er så bløtt og fint og godt.

Det var en gang slik kan en slekt som engang kommer si,
da Brattfossvannet rant så lystig helt og holdent hus forbi.
Men så kom folk som mestret det, og lot det riktig tøyle,
og om de ingen bauta får, nei ingen minste søyle.
Så vet vi at den saken tok de opp og førte heldig fram
så vi har vann i overflod, og derfor her vi takker dem.

Kjøpmann Mathias Bonsak Eikseth på Liland kunne mer enn å svinge blyanten over regningsblokka, og var flittig bidragsyter med både alvor og skjemt på vers. Med familiens tillatelse vil vi presentere et utvalg av Eikseths dikt framover.